torsdag, september 30, 2010

Gjensyn med Tacna

Frå Ilo køyrde eg til Tacna, og når eg køyrde frå kysten og opp mot Tacna, kjente eg korleis noko av hjarta mitt høyrer til i denne byen. Me budde her frå 2000 til 2001.

Eg reiste til ein av dei som eg kjenner best i Tacna, og fekk snakka med han og kona ei stund. På ettermiddagen var me sør i byen og besøkte ei som har gått i vår kyrkja, som har kreft. Kyrkja vår i den delen av byen er stengt, så hu går nå i ei anna evangelisk kyrkja.

Om kvelden hadde me eit husmøte, der eg snakka litt om luthersk identitet før me såg ein film om ein gut som ber for far sin, og får sjå korleis Gud grip inn og frelser faren hans.

Søndag formiddag var det tid for gudsteneste, og det var flott å sjå ein fin flokk som kom for å høyra Guds Ord forkynt. Utrulig kjekt å vera i kyrkja som me jobba mest i når me budde i Tacna. Ein ny familie er ivrig med, og ein av dei som kom på ungdomsmøte når me budde i Tacna, kjem nå saman med familien sin. Det er fleire år han ikkje har vore aktiv i noko kyrkje.

Ei ung jente hadde søndagskule for 6 barn.

Det var godt å vera der, og åpent å godt å tala Guds Ord.

Etter møtet reiste dei å kjøpte kylling og pommes frites, så åt me det saman før eg begynte på heimturen gjennom ein av verdens tørraste ørkenområde.




tirsdag, september 28, 2010

Langs veien

Det kan vera farlig å køyra på veiene i Peru. Her står det at det er ein viss fare for eksplosjonar, og i følge illustrasjonen kan du rett å slett bli bomba!
Som skiltet tydelig viser, kan det bli noko bratt..
Ikkje mange slike strekk på vestlandet!

mandag, september 27, 2010

Besøk i Ilo

Kyrkja i Ilo

På fredag reiste eg for første gang til Ilo, der kyrkja har starta opp eit nytt evangelisk arbeid. Pastoren som jobber der, heiter Ricardo, og han har eg jobba saman med både i Juliaca og i Tacna.

Han møtte meg når eg kom fram, og eg fekk sjå kor han budde og kor kyrkja var(same huset). Etter det reiste me ut for å besøka nokre av dei som kjem i kyrkja. Første plassen me køyrde, var eit typisk nybyggarstrøk, med meir eller mindre provisoriske hus, og utan skikkelig vei, bare spor i sanden. Men hu som me skulle besøka var ikkje heima.

Så køyrde me til eit anna hus, der traff me ei dama. Hu hadde gått i ei av våre kyrkjer som barn, og kjente fleire av misjonærane som har vore i Peru. Når hu flytta til Ilo for 16 år sidan, var det ikkje noko luthersk kyrkja her, så hu begynte i ei anna evangelisk kyrkja. Men når hu traff Ricardo her, har hu kome ei del i vår kyrkja igjen. Ricardo seier at den kyrkja hu går i, ikkje har mykje evangelium. Men mannen liker ikkje at hu går i ei anna kyrkje. Me delte litt frå Bibelen med hu, og hu var svært takknemlig for det. (Gud har sendt dokke til meg i dag)

Så reiste me til eit hus i nærheten av sentrum. Ein gut på 10 år slapp oss inn, og sa at mora ikkje var komen frå jobb ennå, og at faren kom heim i morgon(han jobber i ei gruve). Mora kom, og fortalte at hu var så glad for at nokre problem på jobben såg ut til å løysa seg. Hu hadde vore så bekymra. Hu fortalte at hu var så glad for at hu hadde begynt å gå i kyrkja og fekk muligheten til å bli kjent med Gud. Hu hadde tenkt på det ei stund, og hadde gått i den katolske kyrkja, men det hu fekk høyra der, fylte ikkje hjerta hennas.

Hu var så takknemlig for Ricardo og Maria, som besøker dei og deler Guds Ord med dei. Hu var og glad for at yngste guten hennas var så ivrig etter å gå i kyrkja. Hu har gått i kyrkja vår sidan mai.

Om kvelden snakka eg med Ricardo til langt på kveld, veldig interessant å høyra han fortella om ei variert teneste på mange forskjellige plasser i Sør-Peru.

Ricardo på besøk hos ein familie
Pastoren i Ilo, Ricardo
Nedre del av byen Ilo, opp til høgre er den nye delen av byen.

tirsdag, september 21, 2010

Når ørkenen blomstrer


Når eg var i Yarabamba sist veka, tok eg ein tur rundt i området. Ein av tinga eg la merke til, var at fleire hadde planta blomster på tomtene sine. Det var verkeleg flott å sjå nokre fine fargar i dette støvete ørkenområdet. I arbeidet vårt her, kan det og av og til opplevast som noko tørt og håplaust. Men slik som vatn kan få ørkenen til å blomstra, kan det levande vatnet som me vil dela med folket her, skapa liv, vekst og frukt.
Johannes 4.10 Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»


Sidan eg er i det noko sjeldne kreative tankemoduset i kveld, trur eg at eg tar med ennå ein liten kuriositet frå spaserturen min i Yarabamba. Det var noko som eg såg på fleire av dei svært enkle husa som var bygd der oppe. Dei hadde parabol. Ein parabol tek imot signaler frå "oven", det kan vel ver litt av kvart som du kan få tak i då.
Vårt ønske for folket her, er at dei skal få oppleva at det er mulig å finna ein bølgelengde der dei har direkte-kontakt med Gud i himmelen. I Bibelen kan me lesa om Gud som tala til Samuel, og då sa Eli at han skulle svara:
Tal, Herre, din tjener hører!
Me har eit ord me vil dela med folket her, som gir dei det som dei mest av alt treng: Eit møte med den levande Gud.
1 Joh 1.3 Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og hans Sønn Jesus Kristus.

lørdag, september 18, 2010

Innvielse og nytt arbeid

På torsdag var eg med på innviing av eit nytt bygg i utkanten av Arequipa. Det er eit rom som brukes som barnehage, men der det og er tanken å samla folk som ønsker å høyra forkynnelse og studera Bibelen.

Me køyrde eit stykke utforbi byen, før me kom til Yarabamba. Det er eit typisk nybyggerområde, der det er bygd ein del enkle hus, men der det ennå mangler ein del vesentlige ting, som vatn og kloakk.

Kyrkja har starta ein barnehage i dette området, og har plassert ein pastor for å starta eit evangelisk arbeid her. Frå misjonen er Olga Stidsen plassert her, og hu skal vera med både i barnehagen og i det evangeliske arbeidet.

Arequipa ligg jo midt i eit ørkenområde, og det merkes bedre når du kjem litt utforbi sjølve byen. Når det kjem eit vindkast her, så ser du korleis støvskya løfter seg. Og når me gjekk litt rundt i området vart dei svarte skoa mine mindre og mindre svarte for kvart stegJ

Det kom godt med folk på innvielsen, ca 50 stk med stort og smått. Pastor Fidel hadde ein andakt, der han snakka om at integrert utdanning måtte inneholda undervisning frå Bibelen. Eg helsa frå misjonen og presenterte Olga, som vart tatt imot med applaus! Ein koordinador frå utdanningskontoret helsa og forsamlinga, i tilegg til representantar frå lokalstyret og foreldre.

Ungane i barnehagen sang ein sang, og ei jenta framførte eit par tradisjonelle dansar. Me avslutta med ein matbit, brus og kake.

Pastor Fidel stilte seg utforbi når programmet var slutt, og noterte navn og adresser til folk som ønska kontakt. Fleire spurde han om kva tid dei skulle begynna med møter, så dette ser lovande ut. Ver gjerne med å be for Fidel og Olga, som skal bruka ein del av si tid på denne plassen.

Etter innvielsen fekk me vera med heim til ei dame som hadde busett seg her ute saman med 3 barnebarn. Foreldra til ungane jobba henholdsvis i Chile og i ei gruva. Det var enkle forhold, for å sei det mildt.

På besøk i eit av husa i Yarabamba
Pastor Fidel noterer navn på nye kontakter
Jenta i barnehagen
Barna fekk kvar sin presang på innvielsen

Pastor Fidel har andakt